– Jeg følte at jeg måtte forklare meg, i det minste så de andre foreldrene skjønte at det ikke var fordi jeg satt hjemme og drakk vin.
Monika Van Pelt (40) flytter de gjenværende pizzastykkene fra én eske over til en annen. Utenfor kjøkkenvinduet ligger den speilblanke fjorden, som et sted fremme i horisonten slukes av Skagerak og binder Norge sammen med Danmark. Sønnene Jonas (7) og Ole (10) er gått fra bordet. Eldstemann roper: «Jeg går ut» og smeller døren bak seg. Den yngste sitter allerede på gulvet i gangen, oppslukt av en fjernstyrt båt han prøver å bygge av et par gamle brusflasker. Monika forteller om da Ole skulle begynne på skolen. Hun og mannen hennes, Morten Kaufmann Theiste, begynte så smått å merke at de var litt annerledes enn de andre foreldrene.
I hverdagen sender Monika Van Pelt barna, Jonas (7) og Ole (10), fra bordet når de er ferdige med å spise. Da må de selv finne på noe som ikke forstyrrer de voksne, som skal sitte og snakke i ro og fred etter maten.
– Vi syntes at Ole var gammel nok til å gå hjem selv, også når han var hos kamerater og lekte etter skolen.
Plutselig oppdaget de at seksåringen ikke gikk selv. De andre foreldrene hadde begynt å kjøre ham hjem.
– Da ble jeg nødt til å forklare at vi ville at Ole skulle gå selv. Det er jo mest praktisk. Dessuten tenkte jeg at han vel syntes det var litt spennende å være på egen hånd, uten oss.
Farlig usikre
Bomullsbarn, helikopterforeldre, curlinggenerasjonen. Overbeskyttende foreldre og barna de fostrer, har fått mange ulike navn de siste årene. Ifølge en britisk undersøkelse er engelske barn i dag rundt 11 år før de får lov til å leke alene ute. To år eldre enn deres egne foreldre var da de fikk lov til det samme. Professor i barnepsykologi, Helen Dodd, som står bak undersøkelsen, har lenge forsket på sammenhengen mellom lek og mental helse hos barn. I mai publiserte hun et annet stort studie i tidsskriftet Child Psychiatry & Human Development:
Barn som får lov å leke uten voksnes tilstedeværelse, og som leker med elementer av risiko involvert, har færre symptomer på angst og depresjon enn de som ikke får lov. Og det er ikke halsbrekkende stunts hun sikter til, men klatring i trær, sykling og hopp fra utfordrende høyder.
– Vi er mer bekymret enn noen gang for barns mentale helse, sier Dodd til den engelske avisen The Guardian, men vi har sjansen til å forebygge ved å sørge for at barn får mulighet til å leke mer fritt og risikofylt.
Professor i organisasjonsadferd ved Handelshøyskolen BI, Øyvind Kvalnes, viser til norsk forskning som konkluderer med noe av det samme. I fjor kom boken «Risikofylt lek» som Kvalnes har skrevet sammen med professor i fysisk aktivitet og helse, Ellen Beate Hansen Sandseter. Boken er særlig beregnet på barnehage- og skolelærere for at de skal få innblikk i hvor viktig utfordrende lek er for barns utvikling.
Jeg er overbevist om at den mentale utviklingen, med hensyn til risikoforståelse, forsinkes når man for ikke får bevege seg fritt som barn
Øyvind Kvalnes – professor i organisasjonsadferd ved Handelshøyskolen BI,
– Jeg er overbevist om at den mentale utviklingen, med hensyn til risikoforståelse, forsinkes når man ikke får bevege seg fritt som barn, sier Øyvind Kvalnes, og understreker at man foreløpig mangler forskning som viser hvordan det går med overbeskyttede barn når de blir voksne.
– Hvis jeg sammenligner den bevegelsesradiusen jeg hadde i Oslo som liten gutt, med mine barns radius og videre med mine barnebarns, er det ganske vilt hvor mye den har krympet.
Ellen Beate Hansen Sandseter forteller at det er gjort studier som viser at barn som blir utfordret fysisk gjennom lek, skader seg mindre enn barn som ikke blir det.
– Barn trenger å bygge kompetanse gjennom lek og utforskning for å ferdes trygt. I dag kjøres barn ofte i bil, så det er stort sett alltid en voksen med når de skal flytte på seg. Selv om vi i Norge er mer liberale enn for eksempel England og USA, så er det liten tvil om at forsiktighetskulturen sniker seg langsomt inn hos oss også.
– Kan man snu den utviklingen?
– Det tør jeg ikke spå. Men ved å snakke om dette, og vise frem familier som gjør det på en annen måte, kan vi gi foreldre som tør å slippe barna mer fri selvtillit.
Kjede seg
Monika Van Pelt rydder av bordet i det hvitmalte sørlandshuset.
– Jeg synes ofte det kan være vanskelig å snakke med andre om hvordan vi har det hjemme hos oss, sier hun.
– Jeg opplever noen ganger at folk tror at barna våre er annerledes.
Hun får ofte høre at hun og mannen er heldige som har sånne barn. Barn som liker å være ute og leke og som bygger ting.
– Da får jeg lyst til å fortelle dem at vi har jobbet hardt for å få det til.
Familien har bodd på Vågsbygd utenfor Kristiansand i ett år, men skal snart flytte tilbake til Østlandet, igjen. Monika Van Pelt er utdannet pedagog og jobber som lærer i barneskolen. Morten Kaufmann Theiste, som er på jobbreise når DN er på besøk, jobber med opplæring av piloter. Ingen av dem var spesielt opptatt av barneoppdragelse da de selv ble foreldre. De var enige om at de selv hadde hatt en oppvekst de var glade for, med mye frihet og ansvar hjemme. Det samme ville de gjerne gi barna sine.
– I dag er mye annerledes. SFO, organiserte fritidsaktiviteter og hyppige foreldreinitierte lekeavtaler etter skoletid. Vi måtte begynne å velge fra. Vi ønsker at de skal kjede seg litt, og at det ikke alltid skal skje så mye.
Lenge sa de nei til organiserte fritidsaktiviteter. Når andre foreldre planla søndagsutflukt til Leos lekeland, ble de hjemme. De var heller ikke den familien som smilte fra en fjelltopp i Jotunheimen en helt tilfeldig helg i september.
– Vi har ikke vært de beste på å invitere andre barn hjem. Ofte har guttene villet leke alene fordi de har hatt så mange prosjekter på gang her hjemme.
Moren til Jonas (7) og Ole (10) føler noen ganger at hun gir barna mindre oppmerksomhet enn andre foreldre. Hun vet ikke til enhver tid hvor de befinner seg og hva de driver med. Hun er opptatt av at de skal fylle tiden sin selv uten å bli underholdt.
Materialer og verktøy har ligget fremme fra barna var helt små. Begge guttene vet hvordan man lager en byggetegning. Det er verksted i sjøboden og fritt frem for å mekke i garasjen.
– De har fått bruke sag og kniv fra de var tre år gamle, men loddemaskinen ventet vi litt med.
Monika Van Pelt ler og går mot døren for å rope guttene inn. I dag er det den store vaskedagen og barna har faste oppgaver. Hver uke, siden de var fire og seks år gamle, har de vært med å gjøre rent i huset. Det skal være en veldig god grunn før man får gjøre en annen avtale på vaskedagen. Ole hadde sin første sommerjobb i fjor. Han vasket etter sommergjester i huset familien leier ut. Foreldrene behøvde ikke gå over med egen klut.
– Vi får noen ganger høre at vi er verdens strengeste foreldre, men når guttene har med seg kamerater hjem får de ofte selv høre det motsatte, at det er så mye som er lov hjemme hos oss.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Da Ole ville til byen å skate i fjor, ba foreldrene ham om å ta bussen. Det fikk de reaksjoner på fra andre foreldre. Monika van Pelt ble i ettertid usikker på om hun hadde vært for raus med friheten.
Christina Campo kjente konsekvensene av en beskyttet oppvekst på kroppen og tok grep som voksen. Blant annet ved å lære seg å seile.
– Jeg tror at jeg hadde hatt godt av å feile litt mer. Hadde jeg brukket et ben, ville jeg visst omtrent hvor vondt det gjør, skjønt at det ikke er farlig og visst at det går over, sier Christina Campo.
Jonas og Ole har bodd et år på Sørlandet sammen med foreldrene, men flytter snart tilbake til Asker, utenfor Oslo, der de er født. Uansett hvor de bor, må de selv ta seg til og fra skole, fritidsaktiviteter og venner.
Alene på buss
Som for eksempel å dra alene med bussen til byen når man er ni år. Monika Van Pelt rynker brynene og smiler med sammenbitt munn.
– Akkurat dét vet jeg ikke helt om Ole får lov til igjen med det første.
I fjor spurte eldstemann om han kunne ta bussen til byen. Han hadde lyst til å prøve en ny skaterampe som var satt opp i Kristiansand sentrum.
– Litt senere skulle Morten hente ham i bursdag. Da kom han til å nevne at Ole hadde tatt bussen inn til sentrum for å skate, alene. Vi var jo litt stolte, men de andre foreldrene reagerte veldig annerledes.
– Hvorfor det?
– Det er noen gjenger i Kristiansand, som i alle byer. De syntes nok at vi var uansvarlige.
Hun understreker at sønnen hadde med seg telefon og at det var midt på dagen.
– Akkurat da kjente jeg det litt i magen. Jeg sammenligner meg jo med andre foreldre, jeg og.
Ellen Beate Sandseter mener at en av de største truslene for den fri og risikofylte leken er at foreldre sammenligner seg med hverandre.
– Jeg tror vi kan gi mediene litt av skylden. Skjer det noe, så slås det stort opp. Ingen foreldre vil være den som ikke passet godt nok på. Man skuler litt på hverandre, frykter foreldrepolitiet og håper å bli sett på som en god forelder.
Samtidig er hun glad for at vi fortsatt kan regnes som liberale i Norge sammenlignet med mange andre land.
– Vi er heldigvis ikke kommet dit at naboer ringer barnevernet hvis de ser et barn som leker alene på lekeplassen. Det ser vi eksempler på i utlandet.
Treåring på shopping
Nå ja, neppe i Japan. Der er det ingen som hever brynene hvis en niåring sitter alene på bussen. Eller hvis en treåring er ute og handler mat på egen hånd. Det populære japansk tv-programmet «Old Enough», som har gått på japansk tv siden 90-tallet, vises for tiden på Netflix. Programmet, som på norsk heter «Mitt første ærend», har skapt debatt både i USA og i England.
– Det er altså et underholdningsshow! Det er ingen foreldre i Japan som driver med det der på ordentlig.
Den japanske journalisten og tobarnsmoren Yoko Inoue, gift dansk og bosatt i København, begynner å le. Hun har fått med seg kritikken av programmet og mener at vestlige medier har misforstått litt. Kort fortalt går tv-showet ut på at barn, helt ned i to-tre års-alderen, blir sendt ut i byen, alene, for å gjøre innkjøp eller andre ærend. Med et godt skjult kamerateam på slep, skal barna løse alt fra å krysse en vei alene til å finne de riktige varene i butikken og betale for dem.
– Noen ganger ender programmet med at barna må ha hjelp til å finne veien hjem. Andre ganger greier de det selv og blir møtt av overøsende foreldre, som rørt roser avkommet opp i skyene, forklarer Yoko Inoue.
Noen steder er programmet blitt beskrevet som uansvarlig og hjerteløst, mens andre har påpekt det forbilledlige i japansk barneoppdragelse. En japansk professor sier til New York Times at det å utvikle selvstendighet hos barn, ses på som veldig viktig i Japan. Time-kommentator Cady Lang, mener at programmet bør inspirere dagens foreldre: «(...) Ofte fører utfordringene til morsomme komplikasjoner og søte samtaler med fremmede, noe som bekrefter barns selvstendighet og evner», skriver hun.
Yoko Inoue, som selv er oppvokst langt fra Tokyo, understreker at det japanske produksjonsselskapet ofte velger å filme i små byer som er mindre farlige å ferdes i, og hvor de finner de interessante familiehistoriene. Ofte hjelper barna til i familiens egen lille virksomhet på landet. Likevel er hun delvis enig i at japanske barn tidligere oppmuntres til selvstendighet. Blant annet er det vanligere at små barn går alene til skolen. Da hun var hjemme i Japan denne sommeren, lot hun sin egen seksåring gå alene til skolen sammen med jevnaldrende klassekamerater. Det gjør hun aldri hjemme i København.
– Men ting er i endring også i Japan med stadig nye oppslag om kidnappings- og overgrepssaker, dessverre. Jeg ser at flere foreldre GPS-merker barna og utstyrer dem med «kids phones».
Hun syns det er viktig å forstå at japansk selvstendighet handler om noe annet enn muligheten for å klatre i trær og å gå på oppdagelsesferd i skogen.
– I Japan føler foreldre på et stort press for at barna skal bli flinke, enten det er svømming, skole eller piano. De pusher barna til å bli «smartere» så de kan komme inn på de beste skolene, få de beste jobbene og de skarpeste kollegene. I Danmark hører jeg ofte frasen «La barna være barn». Jeg tenker at dere er ganske avslappet i Skandinavia.
Merkverdige foreldre
– Jeg snakket med en lege forleden som opplever at nyansatte på sykehus er så usikre at de ikke tør å ta viktige beslutninger på egen hånd. Det kan være farlig når man er på nattevakt og det kanskje står mellom liv og død.
Nylig skrev Øyvind Kvalnes en kronikk i DN som han kalte «Når bomullsbarna blir voksne». Han mener at norsk arbeidsliv for alvor kan begynne å merke konsekvensene av at mange barn er blitt overbeskyttet i oppveksten.
– Det er viktig at ledere i dag er klar over dette når de ansetter unge mennesker. Mange ledere tror at den unge generasjonen er som dem, men det er de ikke.
Han forteller om en hr-leder i en større norsk industribedrift som fortalte ham at flere av de unge menneskene hun ansatte manglet nødvendig risikoforståelse.
– Enten var de for engstelige eller så var de for risikovillige. Begge deler kunne potensielt bli farlig.
På BI, der han selv jobber, ringer foreldre på barnas vegne med spørsmål, selv om barna er godt over 20 år.
– Tenk at foreldre kan få seg til å gjøre det, at de mener at det er deres oppgave som forelder. Det synes jeg er høyst merkverdig.
Kvalnes har spurt både hr-lederen og legen om de vil snakke med DN. Det vil de ikke.
Vi blir også tipset om en barnehagelærer som fortviler over at nyansatte mangler egen erfaring med å klatre i trær og å gå på oppdagelsesferd. Hun vil heller ikke snakke med DN.
– De er nok redde for å støte noen. Dette er et svært ømtålig tema, sier Kvalnes.
Nei til hest og nyheter
Men hva nå, hvis man en dag sitter der som voksen og fortsatt hører moren sin rope «Vær forsiktig!» både sent og tidlig. Er løpet kjørt, da?
– Nei!
Journalist og selverklært eks-bomullsbarn, Christina Campo (29) har tatt saken i egne hender og pillet polstringen av. Hun ble så lei av å være redd for alt mulig.
– Jeg oppdaget at jeg som voksen fulgte nøyaktig det samme mønsteret som da jeg var liten: Når noe ble skummelt, så trakk jeg meg tilbake.
Hun tvang seg selv til å begynne å klatre, meldte seg inn i en teatergruppe.
– Teater trigger virkelig situasjonsangsten hos mange av oss.
Senere tvang hun seg selv ut i seilbåt. Akkurat nå gjør hun seg klar for å krysse hav. Denne sommeren skal hun seile fra Oslo til Italia sammen med kjæresten sin.
– Man kan absolutt modnes som voksen. Jeg føler meg roligere og prestasjonspresset oppleves mindre, forklarer hun.
Jeg oppdaget at jeg som voksen fulgte nøyaktig det samme mønsteret som da jeg var liten: Når noe ble skummelt, så trakk jeg meg tilbake
Christina Campo – journalist og selverklært eks-bomullsbarn
– Jeg kan merke at jeg har senket skuldrene og fått bede selvtillit de siste årene.
Christina Campo understreker at hun har et veldig godt forhold til foreldrene sine. Men hun kunne ønske de hadde vært mindre redde for henne da hun var liten, at de hadde lokket henne til å tørre mer og at færre ting ble beskrevet som «farlige».
– Jeg fikk lov til alt, bortsett fra å ri. Men det var alltid med en beskjed fra mamma om at jeg måtte være forsiktig. Jeg var ikke et sånt barn som naturlig pushet grenser, der er jo barn litt forskjellige. Og jeg kunne trengt at noen hjalp meg på vei.
– Hva slags forskjell ville det gjort, tror du?
– Jeg tror at jeg hadde hatt godt av å feile litt mer. Hadde jeg brukket et ben, ville jeg visst omtrent hvor vondt det gjør, skjønt at det ikke er farlig og visst at det går over.
Hun fikk forresten ikke lov til å se nyheter på tv heller. Det kunne være skremmende.
– Akkurat det trigget meg kanskje mer enn det skremte meg siden jeg er blitt journalist.
Campo ler, men understreker at det å bli kvitt bomullsdottene, som hun selv kaller det, har vært en helt seriøs og viktig prosess.
– Men det skal være rom for alle, også i arbeidslivet. Bomullsbarn blir jo fantastiske hms-ansvarlige.
Økt risiko
– Tålmodighet er kanskje ikke deres sterkeste side.
Hvis noen kan merke endringer hos norsk ungdom, så må det være de som styrer førstegangstjenesten i militæret. Hvordan står det egentlig til med bomullsbarna når de får på seg uniform og hjelm?
– Mitt hovedinntrykk er at dagens vernepliktige og unge ansatte er positive, mottagelige og svært lærevillige. Samtidig registrerer vi enkelte generasjonsendringer. Eksempelvis en fallende trend innen robusthet og selvstendighet, sier Ben-Jonny Kvarsnes, sjefssersjant ved Luftforsvarets skolesenter.
Han har jobbet med utdannelse av militært personell i mange år.
Mitt hovedinntrykk er at dagens vernepliktige og unge ansatte er positive, mottagelige og svært lærevillige. Samtidig registrerer vi enkelte generasjonsendringer.
Ben-Jonny Kvarsnes – sjefssersjant ved Luftforsvarets skolesenter
– I større grad enn tidligere må vi lære unge å ta ansvar og initiativ. Forventningene må tydelig kommuniseres ned til detaljnivå, og vi bruker mer tid til rettledning, veiledning og anerkjennelse, for å oppnå ønsket nivå på personellet. Samtidig registrerer vi økende prestasjon- og stressnivå blant unge. De er mer ambisiøse enn noen gang, og jeg skulle ønske de var mer tålmodige. Forståelsen om at det tar tid å beherske et håndverk eller fagområde, krever en erfaring og faglig innsikt flere ikke oppnår før de skal videre i sin utvikling. For oss er resultatet stor personellrotasjon, noe som senker erfaringsnivået og øker risiko for hendelser.
– Hva gjør dere for å imøtekomme disse generasjonsendringene?
– Vi har økt fokuset innen sikkerhet og trygging på alle ledernivåer, og videreutvikler våre rutiner for å operere innenfor akseptabel risiko.
Deilige teflonbarn
Monika Van Pelt har ikke bare sine egne to gutter å holde styr på. I jobben som lærer ser hun at konfliktnivået i klasserommene er blitt betydelig høyere de siste årene, også blant de yngste barna. Hun tror at det kan handle om måten vi er foreldre på.
– De deilige teflonbarna som har evnen til å riste av seg småting med et lite «ja ja», for så å gå videre, er det få av i dag.
Mange barn opplever derfor å få unødvendig dårlige dager.
– Som lærere møter vi en økende trend av små, spesialiserte behov, som vi selvfølgelig ikke har mulighet for å imøtekomme.
Mens vi står og snakker, oppdager hun plutselig at fotografen har tatt med begge guttene ut, helt ytterst på brygga, for å ta bilder.
– Oj. Den yngste er ikke en habil svømmer, sier hun.
Hun legger armene i kryss og blir stående og følge med gjennom vinduet til de er på vei tilbake
– Hva håper du å oppnå for guttene dine, på lengre sikt?
– Robusthet. Det er vel det aller viktigste.
– Hva med skjerm, den stjeler jo mye tid fra lek?
– Ja.
Hun forteller at den yngste elsker å se bygge-videoer på Youtube. Den eldste spiller «Fortnite» med kompiser. Før guttene begynte i skolen, brukte de så å si aldri en Ipad eller en telefon.
– De så Barne-TV klokken seks, da satte vi på NRK Super og etter en halvtime skrudde vi av. I dag har de «skjermtid», som mange andre, men tirsdager og torsdager er helt skjermfri hjemme hos oss.
***
– Du sa innledningsvis at du følte at dere var annerledes en andre foreldre, hva er det som er annerledes?
– Jeg føler at vi gir barna mindre oppmerksomhet enn mange andre.
– Hvordan da?
Hun tenker seg om.
– Etter middag, for eksempel, er det «hellig tid» hjemme hos oss.
Hun lager hermetegn i luften.
– Ok?
– Det betyr at barna går fra bordet og at Morten og jeg får sitte i fred og snakke sammen. De må finne på noe annet, men ikke forstyrre. Vi setter noen grenser for oss selv. Det vil vi jo at de også skal lære å gjøre.
Guttene er på vei inn, uten å ha falt i vannet.
Hun begynner å le:
– Vi snakker med dem mens vi spiser, altså.
*