– Jeg var en millimeter fra å dø for nøyaktig et år siden.
Finansmannen Birger Nergaard (71) brøler ut en latter som man skulle tro vekket naboene fra deres formiddagslur i et lite «gated community» på en høyde mellom Slemdal og Vinderen på Oslo vest. Leilighetene her er omtalt som Norges mest eksklusive, dørklokkene er som å lese en adelskalender over gamle penger i norsk finansbransje: Astrup, Braathen, Nergaard, Stang, Brochmann, Hveem og Werring.
Kvadratmeterprisen er 200.000 kroner og utbygger forventet at leilighetene ville inneholde så mye fin kunst at det er brukt såkalt museumsglass i vinduene. Birger Nergaard har ikke én etasje i dette komplekset. Han har tre. Når heisen fra bakkeplan åpner seg i tredje etasje, kommer man rett inn i Nergaards entré.
– Jeg har ikke bedt dere hit for at jeg skal «flashe» med leiligheten, det skjønner dere, håper jeg.
Fakta: Ny serie: Oppkjøpstoppene
- De er ukjente og hemmelighetsfulle, men gjennom sine fond i skatteparadiser eier de stadig større andeler av norsk og nordisk næringsliv.
- Oppkjøpsfond, aktive eierfond, private equity-fond, venturefond – kjært barn har mange navn.
- De forvalter andres penger, men kan selv bli milliardærer som forvaltere.
- Globalt forvalter bransjen en pengebinge tilsvarende åtte norske oljefond og er en av de raskest voksende eierformene.
- Bare i Norge er det over 35 fond som representerer eierformen og de har 121 milliarder kroner tilgjengelig for nye investeringer, ifølge Menon Economics.
- I 2021, året med siste tilgjengelige tall, hentet de rekordhøye 34 milliarder kroner til nye fond.
- I Norge er 449 selskaper eid av bransjen. Disse sto for 73 milliarder kroner i verdiskaping i 2021 alene.
- Gjennom en ny serie setter DN søkelys på eierformen, de som preger bransjen og har tjent mest på dens fremvekst i Norge.
Myteomspunnet bransje
Birger Nergaard er ypperstepresten i et myteomspunnet miljø som nå er blitt lønnsledende i Norge. Sjelden har en bransje i Norge skapt så store formuer på så kort tid som denne.
Med strukturer i skatteparadiser kjøper de opp selskaper og selger dem videre igjen etter noen år, ofte med skyhøy gevinst. Det er ikke bare selskaper de kjøper opp, også fasjonable eiendommer og flere av de fineste kjøretøyene havner i hendene på denne gruppen forvaltere som kontrollerer mer og mer av norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Og noen av dem flyttet formuene til Sveits, lenge før Kjell Inge Røkke dro samme vei.
I Europa ansetter bransjen hele 9,9 millioner mennesker, mer enn befolkningen i både Sverige, Østerrike og Ungarn. Over fire prosent av Europas arbeidsstyrke jobber i de 25.000 selskapene som er eid av bransjen.
Mye tyder på at vi bare har sett begynnelsen i Norge. Pilene peker oppover. Ved inngangen til årtusenet sysselsatte bransjen 17.000 personer i Norge. I dag er tallet over 86.000, ifølge en fersk rapport fra Menon Economics. Det er en vekst på 9,6 prosent. Årlig. I Norge er 449 selskaper eid av bransjen, og disse sto for 73 milliarder kroner i verdiskaping i 2021 alene.
– Bransjen er raskt voksende i Norge fordi selskapene vokser så fort når de får venturefond eller oppkjøpsfond som eiere, sier førsteamanuensis Carsten Bienz ved Norges Handelshøyskole.
Han forsker på oppkjøpsfond.
– Å få penger fra venturefond eller oppkjøpsfond og bli eid av dem er som å få ekstra privattimer med styrketrening for å bli raskere, større, fortere, sier Bienz.
Førsteamanuensis Carsten Bienz ved Norges Handelshøyskole.
Men mens toppsjefer i børsnoterte selskaper og familieeide selskaper ofte figurerer i mediene og deltar aktivt i samfunnsdebatten, er det få som vil kjenne igjen disse samfunnstoppene når de går på gaten. De får operere uforstyrret.
DN setter gjennom en artikkelserie nå søkelyset på denne eierformen og bransjen som har skapt så mange nye norske formuer.
Såkornfond, venturefond, oppkjøpsfond. De opererer i ulike deler av næringslivet, noen er glad i gründerbedrifter før de har begynte å tjene penger, andre ser på gigantiske detaljhandelsbedrifter med titusenvis av ansatte. Men mye har eierformen og fondene også til felles: Måten fondene er satt opp på, partnerskapet blant de ansatte, pengenes opphav og belønningen etter endt salg.
Mange av dem er kjent for å kjøpe opp selskaper og setter gjerne press på organisasjonen fra første dag: «sense of urgency» som de kaller det. Ledelsens «blikk» må skjerpes, styret må være mer «på», de ansatte må «løpe litt fortere». For selskapet skal selges igjen etter fem til syv år, og det skal helst ha tredoblet verdien i den perioden.
De er lønnsledende i armeen som forvalter andres penger, men hvordan kan de bli milliardærer uten å satse egne penger?
De yngre milliardærene i bransjen peker på to personer som pionerene i bransjen. Birger Nergaard er en av dem.
– Mange i dag kjente selskaper ble finansiert med venturekapital i sin tidlige fase. Den amerikanske modellen for venturekapital er at når fondets kapital er tilbakebetalt med en rente på åtte prosent fordeles den overskytende gevinsten med 80 prosent på investorene og 20 prosent på fondsforvalterne, kalt venturekapitalister, forteller Birger Nergaard.
Fakta: Birger Nergaard
Alder: 71
Stilling: Gründer av Verdane (tidligere Four Seasons Venture), investor og styreproff
Aktuell: Startet Venture kapital-bransjen i Norge
Gikk av som ledende partner i Verdane i 2006.
Ble i 2007 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Begrunnelsen var blant annet «hans engasjement og som foregangsmann i oppbyggingen av venture-bransjen i Norge.»
Er fortsatt investor i et av Verdanes siste fond, i tillegg til å jobbe som privat investor og styremedlem i skipsmeglerhuset Clarksons London, Clarksons Securities og næringseiendomsselskapet Union Gruppen.
Bor i Oslo med sin kone. Har tre voksne barn og fem barnebarn.
Eventyrkapital
– Jeg reiste til Amerika og tok med meg i kofferten hjem en helt ny modell for forvaltning, sier Nergaard.
Modellen Nergaard kom hjem med går ut på at man får penger av rike privatpersoner og institusjoner, putter disse i et fond og bruker pengene til å investere i gründerselskaper. Men istedenfor at forvalternes lønn hovedsakelig består av et fast årlig honorar, så får de en femtedel av gevinsten de selv skaper.
Så etter at investorene har fått investeringen sin tilbake og åtte prosent i tillegg, så deler investorene og forvalterne resten, med 80 prosent til investorene og 20 prosent til forvalterne. Også kjent som de magiske 20 prosentene.
Det kan bli til flere hundre millioner per forvalter når de selger selskapene videre for milliarder. Altså en gevinst i hundre millionersklassen for hvert selskap de selger. Og mange av fondene eier et titall eller trettitalls selskaper. I tillegg til dette får forvalterne to prosent årlig honorar av fondets størrelse.
– Da jeg kom tilbake til Norge, slet jeg med å forklare hva det var. Hva skulle vi kalle det? Englekapital? Eventyrkapital?
På engelsk heter nemlig det han ønsket å sette opp et «venture capital»-fond.
– Et viktig aspekt med modellen er egentlig betalingen, gevinsten. Først får investorene i fondet åtte prosent av hele gevinsten. Når det er betalt, går 20 prosent til ledelsen av fondet og 80 prosent til investorene. Det er den amerikanske modellen, sier han.
– Hvorfor den er viktig, er rett og slett fordi at det er utrolig motiverende å jobbe i selskaper hvor du får en «stake of the action». Du får en oppside hvis du gjør det bra.
Da jeg kom tilbake til Norge, slet jeg med å forklare hva det var. Hva skulle vi kalle det? Englekapital? Eventyrkapital?
Nergaard ser rundt seg og smiler bredt. At det er motiverende kan man se både på veggene og ut av vinduene. Fra de fleste steder i leiligheten har man ikke bare utsikt over hele Oslofjorden og byen. Også Holmenkollenbakken og store deler av Oslos vestkant og Bærum bader i solen utenfor de store glassvinduene. Nylig kom han hjem fra en 14 dagers tur til øya La Gomera, utenfor kysten av Vest-Sahara, der familien har et feriehus.
– Det var deilig, 27 grader på dagen og 20 grader på kvelden, ikke sant?
Han har vært på reise før. Mange reiser. I bransjens kodespråk bruker de uttrykket «en hyggelig reise», om en investering som har gått over all forventning. De liker «understatements». Og de liker seriegründere.
Nergaard var den første som investerte i et selskap skapt av Hans Gude Gudesen. Den gang het det Iterated systems og det ble med Nergaards hjelp børsnotert i 1996. Han investerte i serie-gründer Geir Førres første oppstartsselskap, og han hadde en 18 år gammel Eilert Hanoa på kontoret den gang regnskapssystemet Mamut kun hadde én ansatt – Hanoa selv.
Eilert Hanoa var bare 18 år da han som Mamut-gründer kom i kontakt med Birger Nergaard.
– Allerede tidlig på 2000-tallet regnet vi ut at vi har vært med å skape over 10.000 arbeidsplasser. Nå er det langt flere. En gang sa en kommunistpolitiker til meg at det eneste vi liker med dere, er at dere skaper arbeidsplasser.
De norske fondene har vokst langt utenfor landets grenser. Ett år var Nergaards fond det tredje beste. I hele verden.
Så hvorfor er de ikke oftere i mediene og deltar i samfunnsdebatten?
– Vi burde være mer i mediene siden vi kontrollerer så store verdier og så mange arbeidsplasser. Det er rart det ikke skrives mer om oss.
«Eiendomsløs proletar»
Han startet karrieren som «eiendomsløs proletar» fra Røa i Oslo og skulle egentlig bli en nøktern jurist i firmaet som i dag heter Wiersholm.
– Jeg er sjette generasjons jusutdannet, min far var høyesterettsadvokat, men advokathonorarene på den tiden var ikke som i dag.
Blikk-kontakten i kjelleren på nattklubben «Chateau Neuf» på Majorstuen på Oslos vestkant skulle gi livet en ny vending.
Det viste seg å være den eldste datteren til skipsreder Fred. Olsen, Merete Eleanor. Men selv om hun var «odelsjente», ville hun ikke gå i fars fotspor. Hun ville heller bli psykoanalytiker og gå i Freuds fotspor. Sammen dro de til San Francisco, hun for å studere psykologi, han for å jobbe med sjørett og transaksjons-rett som trainee på et advokatkontor. Planen var deretter å reise hjem til Norge, men «livet er fullt av tilfeldigheter».
Skipsreder Fred. Olsen.
– Jeg synes det er utrolig mye mer spennende å jobbe som venturekapitalist enn å jobbe som advokat. Når du hadde ferdigforhandlet en deal, klokken var to om natten, så satt advokaten der da. Så sier du «ålreit, kan du ha kontrakten klar til klokken 9 i morgen tidlig?»
Da måtte advokaten dra på kontoret og skrive kontrakten ferdig i henhold til det partene hadde blitt enige om.
– Mens de andre kunne sove litt.
Nergaard knegger.
– Vekstkapitalisten hadde den litt mer interessante, morsomme delen av jobben, nemlig å forhandle. Hvilket kan være tøft, et «game» på en måte.
Han vet hva han foretrekker.
– Hvis du spør toppadvokater, så er de ganske leie av å sitte oppe på natten og skrive kontrakter. Jeg husker Carl Erik Krefting sa at han husker ikke hvor mange ganger han passerte krysset på Smestad etter én times søvn, som advokat. Så begynte han å investere selv istedenfor, ikke sant.
– En gang sa en kommunistpolitiker til meg at det eneste vi liker med dere er at dere skaper arbeidsplasser, sier Birger Nergaard. Her ser han utover Oslofjorden fra stuen hjemme.
Møtet med Steve Jobs
Det ble tydelig for Nergaard at advokat skulle han ikke bli. Han kom i 1982 inn i venturekapital-miljøet i San Francisco og Silicon Valley. Han kjente en nordmann som jobbet med dette i området og hjalp ham å hente penger til fondet.
Det var da han fikk ideen å grunnlegge det første fondet i Norge.
– Hver mandag møttes miljøet på en restaurant i Menlo Park.
Den lokale venturekapitalforeningen inviterte gründere og selskaper til å presentere sine ideer og forretningsmodeller.
– Det var da vi hadde en episode hvor det kom en kar i slippers, shorts og T-shirt og presenterte et selskap som het Apple.
På den tiden var Apple helt ukjent for alle i forsamlingen og en venture-kapitalist reiste seg og sa «den logoen med det halvspiste eplet ser pussig ut, hvorfor har du den?»
– Da svarte Steve Jobs: «Jeg har den nettopp for at mennesker som deg skal spørre hvorfor den ser sånn ut, fordi da blir du nysgjerrig, da husker du oss».
– Han tok ikke imot penger, han ville til syvende og sist ikke ha venturekapital. Den gangen var det dress og slips, ikke sant, det var det for alle. Men han kom i slippers, shorts, T-shirt og var helt «relaxed», helt sånn «California-relaxed».
– Det kom en kar i slippers, shorts og T-shirt og presenterte et selskap som het Apple, forteller Birger Nergaard. Apple-gründer Steve Jobs (bildet) fant etter hvert ut at han ikke trengte venturekapital.
Det var da vi hadde en episode hvor det kom en kar i slippers, shorts og T-shirt og presenterte et selskap som het Apple
«Burgers» første fond
Amerikanerne klarte ikke å si «Birger».
– De kalte meg bare «Burger» som i hamburger.
Han husker han kom hjem til sin kone henrykt etter et cocktailparty. Han var relativt fersk i San Francisco og hadde fått en drøss med lunsj-invitasjoner: «Let’s have lunsj one day, I’ll give you a call». Han skrøt til sin kone over hvor hyggelige og inkluderende de var. Men ikke én ringte ham.
– Så det er bare noe de sier. Ulempen med USA er at de er litt overfladiske.
Men da han skulle starte sitt eget fond i Norge sa de: «Burger, this is great, you are going to make it! You are going to win!»
– Så kom jeg hjem til Norge og her sa de «Du, Birger, kommer du til å klare dette? Altså, får du reist de pengene?»
– Den vinnermentaliteten de har i USA, at de heier på deg, den er utrolig viktig.
– Psykopaten skaper problemer i en bedrift vet du, og de kan ruinere et partnerskap helt. Så dette var en viktig test, sier Birger Nergaard om personlighetstestene han innførte da han skulle ansatte nøkkelarbeidere til fondene han gründet.
November 1985 var det første norske privateide vekstkapitalfondet et faktum. Nergaard, som den gang var 34 år, kalte det «Four Seasons Venture». De første pengene kom fra Sparebank-systemet, Gjensidige, Den norske krigsforsikring for skib og Nergaards barndomsvenn, eiendomsinvestoren Jonas Ramm.
– Hva med svigerfar?
– Jeg ville ikke ha han med i starten. Jeg ville ikke ha den at min svigerfar skulle stå bak dette, skjønner du?
Nergaard brøler ut sin latter.
Det endte med at Fred. Olsens selskap Bonheur til slutt investerte 20 millioner i fondet som totalt var på 130 millioner kroner. Det var det første og det største private fondet i Norge på denne tiden. Nergaard flyttet med fondet til Oslo.
Svartedauden
Han fikk en flying start med flere gode investeringer i 1986, og «jappetiden» skapte en form for kreativitet som fondet kunne dra nytte av. Men så ble fondet hans innhentet av den norske finanskrisen i kjølvannet av børskrakket i 1987.
– Da var det mørkt, det føltes som svartedauden spredte seg over Norge.
– Bragden var at vi overlevde.
Fondet investerte i over 20 norske selskaper, noen av dem ga gevinster på over 100 millioner kroner for hvert selskap. Dette var selskaper som Agresso (børsnotert i 1994), Creditinform (solgt til Blom i 1994) og Hans Gude Gudesens Iterated Systems (børsnotert i 1996).
Hans Gude Gudesens selskap Iterated Systems bidro med god gevinst til Birger Nergaard og hans fond.
Det var i denne perioden Nergaard lærte seg hva han skulle se etter i både selskapene han investerte i og de han ville ansette. Han mener forvaltere i venturefond skiller seg markant fra eksempelvis aksjefond, og derfor kan bli så mye rikere.
– Dette er ikke pengeflytting. Dette er ikke kjøp og salg av aksjer, dette er langsiktige investeringer hvor du må gå på styret. Alltid på styret og ledelsen. Man møter ledelsen ikke bare en gang i måneden eller to ganger i måneden, men ofte i ukevis, du går virkelig hardt til verks.
Birger Nergaard (til venstre) overlot ledelsen av fondene til Bjarne Lie (til høyre) i 2006. På samme tid byttet selskapet navn fra Four Seasons Venture til Verdane Capital grunnet en navnestrid i Sverige.
Four Seasons utviklet seg fra å være et rent vekstfond til å bli et såkalt private equity fond. Equity betyr egenkapital, og «private equity» er derfor investeringer i «private» selskaper som ikke er på børs, eller tas av børs. På norsk kalles de ofte for oppkjøpsfond eller aktive eierfond.
– Forskjellen på venturefond og oppkjøpsfond er selskapene man investerer i. Vekstfond investerer i gründerselskaper i tidlig fase som ikke ennå tjener penger. Oppkjøpsfond kjøper større selskaper med positiv kontantstrøm som man kan belåne, altså selskaper som tjener gode penger. Nøkkelen er om man kan låne penger til selskapet eller ikke. De selskapene vi kjøpte ble etter hvert også større, fordi vi satset på dem og produktene og tjenestene deres begynte å tjene penger. Vi fulgte evolusjonen, og utviklet oss fra et rent venturefond, via oppkjøp av større porteføljer til å etablere rene private equity-fond.
Ledelse, ledelse, ledelse
Four Seasons gikk i 1985 inn i et samarbeid med Advent International, et av verdens største oppkjøpsfond, startet av legendariske Peter Brooke. Det har i dag investert over 500 milliarder kroner og kjøpt 375 selskaper i 42 land. På Four Seasons brevark kunne de inkludere «Associated with Advent International». Så når Advent skulle gjøre noe i Norden, kontaktet de Nergaard.
Nergaard husker fortsatt en av lunsjene han hadde med Peter Brooke, som messet om at man måtte ha blikket festet på ledelsen av selskaper.
Peter Brooke i Advent International.
Nergaard gjentar det gjerne: Ledelse, ledelse, ledelse. Du investerer i personen, og det er helt riktig.
– Det er bedre å investere i et middels bra produkt, men med en jævla dyktig gründer, enn et veldig bra produkt og en middelmådig gründer.
Han husker hans første møte med seriegründer Erik Bakkejord, mannen som startet Jobshop, som senere skiftet navn til Stepstone og ble verdsatt til over ti milliarder kroner, før dotcom-boblen brast.
– Han hadde en utstråling og en kraft og en visjon. Presentasjonen hans varte halvannen time, så gikk jeg rett inn til min kollega Gunnar Rydning og sa: Dette skal vi gå inn i, det er helt riktig mann, dette blir en suksess. Og det ble det. Det steg som en rakett og falt som en kule i dotcom-krisen.
– Jeg sier ikke at jeg er bedre enn andre til å vurdere personer, men du skal nok være litt følsom faktisk. Det er noe med emosjoner og energi.
Jobshop-/Stepstone-gründer Erik Bakkejord (bildet) «hadde en utstråling og en kraft og en visjon», forteller Birger Nergaard.
Det er bedre å investere i et middels bra produkt, men med en jævla dyktig gründer, enn et veldig bra produkt og en middelmådig gründer
Nei takk til psykopater
Nergaard introduserte etter hvert personlighetstester. Han mener at noe av nøkkelen til suksessen ligger her. Fordi lederne i vekstfond og oppkjøpsfond går grundigere til verks i alt de gjør enn andre eiere, tjener de også så mye mer.
– Vi hadde personlighetstester før vi ansatte nøkkelmedarbeidere. Vi målte graden av empati, og når det glir over i helt den andre enden av skalaen, mot psykopatisiden.
Ledere må ha empati, mener Nergaard.
– Hvis du er for mye på høyre side av skalaen, så blir du bare en maskin og hard. Du skal være hard av og til, du må kunne sette ned foten selv om du har empati.
Han hyrte tidlig inn eksterne rådgivere til å gjennomføre personlighetstestene av kandidatene de vurderte.
– Gutta hadde førsteklasses karakterer fra gode universiteter og sånt, men hvis du ikke har følelsene med deg, så er det ikke helt bra. Psykopaten skaper problemer i en bedrift vet du, og de kan ruinere et partnerskap helt. Så dette var en viktig test som vi rettet oss mest etter.
– Du sier konsekvent «gutta», var det ingen kvinner i bransjen?
– Nei dessverre, veldig få. I dag er bildet heldigvis helt annerledes.
Når det gjaldt gründere var de spesielt opptatt av familiesituasjonen til vedkommende.
– Skilt tre ganger og sånn, men de sier det var min kones feil hver gang, ikke sant? Den går ikke.
Nergaard knegger.
– Ingen selvkritikk, det er ikke så lurt.
Andre trekk de var opptatt av når de ansatte, var sportsinteresser.
– Har du vært aktiv i sport, har du vunnet noe, liksom? Og det er bedre å ha vunnet i tennis double enn tennis single. For da er du litt en lagspiller, skjønner du? Det er sånne ting.
Han trekker på det.
– Men det var ikke ansettelsesgrunnlag i seg selv. Du måtte ikke være norgesmester for å komme til oss.
Drømmer om slalåm i barnebakken
Nergaard tar oss med til sin barndoms landsby, Røa på Oslos vestkant.
– Der skal jeg ikke inn, sier Nergaard og peker på glassdøren med en stor lapp på: «Røa seniorsenter».
Litt lenger bort i korridoren i tredje etasje på Røa senter ligger «Røa Idrettsklinikk».
Nergaard er litt spent når han går inn. Lurer på hvordan fysioterapeuten mener fremdriften i musklene har vært. For et år siden ble han delvis lammet i bena etter en feilbehandling på sykehuset. Først trodde han at han skulle dø, deretter trodde han at han skulle sitte i rullestol resten av livet.
– Vi har en avtale her om at jeg skal prøve slalåm til neste år, så jeg får begynne i barnebakken igjen da, vet du.
Nergaard legger seg på benken, fysioterapeut Siri Hagman Sexe tar tak i bena hans og legger dem i slynger som henger ned fra taket. Så heves de i luften mens Sexe forsiktig presser inn magen hans og blir intens i stemmen:
– Press høyre benet ned og ut, kom igjen, der ja, du er sterk, Birger. Nydelig, senk hoften litt ned. Skvis, yes, yes, yes. Og helt ned.
Så er det ett minutts pause for Nergaard på benken med slyngene hengene over. Han har akkurat kommet hjem fra fem dagers sjekk på Sunnaas, Norges største sykehus for rehabilitering.
– Snart skal jeg gå trapper. Da venturekapitalisten Tharald Brøvig besteg Mount Everest sammen med Arne Næss, sa han til meg at det var trappene opp til kontoret hans i tiende etasje som hadde gjort ham i form til det.
Drømmekjøp fra staten
I 2002 dukket en unik mulighet opp. Næringsminister Børge Brende (H) ville privatisere Statens Nærings- og distriktsutbyggingsfond som hadde investert i hele 93 norske bedrifter.
– Jeg hadde i 50-årsdag invitert hele familien på cruisebåten «SeaDream» for første gang i mitt liv. Men jeg satt på akterdekket dag og natt under hele turen og forhandlet i telefonen. Det var en intens budrunde om den porteføljen, og vi måtte skaffe mer og mer penger. Da skipet kom til Capri nest siste dagen, fikk jeg beskjed fra megler Mads Syversen om at vi hadde vunnet.
Nergaards fordel var at de kunne være mer brutale med selskapene enn staten.
– Vi hadde laget analyser og estimater på hva dette fondet kunne utvikle seg til, men det ble slått med god margin. Vi gjorde femgangeren på det fondet og det ble kåret til verdens tredje beste fond.
Som fluepapir på kapitalister
Unge kapitalister flokket seg rundt Nergaard. Fabrikkeier Johan Henrik Andresen (1930–2011) sendte sønnen med samme navn for å gå i lære hos Nergaard.
– Han satt i styret i ett av fondene, han var en ganske ung mann, han skulle lære litt. Johan var et meget behagelig styremedlem, og stilte for så vidt gode spørsmål.
Johan Henrik Andresen jr.
Litt senere banket Gert Wilhelm Munthe på døren. Også han ville starte et fond.
– Han kom til meg for å forstå hvordan man skulle sette opp et fond, så jeg lærte ham den amerikanske modellen.
Det ble til Ferd Private Equity, som senere skiftet navn til Herkules.
– De knakk nesten ryggen på skattesaken og at de ikke klarte generasjonsskiftet. De eldre partnerne klarte ikke å gi slipp, og det er veldig farlig for da stikker ofte de yngre partnerne av. Det er lurt å være sjenerøs.
Gert Munthe ønsker ikke å kommentere dette.
Gert Munthe i Herkules Capital.
For andre har det gått langt bedre.
– Bjørn Stray og gründerne i Northzone kom til meg for å starte et fond. Han spurte til og med om jeg ville sitte i styret i Northzone, men da måtte jeg si nei. Det ble feil for vi var jo også konkurrenter, selv om vi endte med å investere i flere selskaper sammen.
Bjørn Stray i Northzone.
På denne tiden bodde Nergaard på Vettakollen ved markagrensen i Oslo. Like i nærheten grunnla hans kone en privatskole etter Maria Montessoris filosofi og pedagogikk. En av naboene het Frode Strand-Nielsen. Han sendte sine barn på denne skolen.
– Våre barn var venner og er fortsatt venner, så en dag han skulle hente barna hos oss tok vi en kaffe og da fortalte han at han hadde lyst til å starte et fond.
FSN Capital, navngitt med Frode Strand-Nielsens initialer, ble et av Norges største oppkjøpsfond.
Frode Strand-Nielsen i FSN Capital.
Etter hvert ble Nergaard invitert til slottet for å hilse på kong Harald.
– Kongens fortjenstmedalje i gull ligger nederst i en skuff, men det var absolutt en hyggelig anerkjennelse. Så det er nokså dokumentert at jeg var pioneren i en ny bransje i Norge.
Her mottar Birger Nergaard Kongens fortjenstmedalje i gull på Slottet i 2007 for innsatsen for venture-kapitalmiljøet i Norge. I begrunnelsen står det: «Hans erfaring fra venture-miljøet i USA kan sies å hatt avgjørende betydning for utviklingen av denne nisjen i Norge. Nergaard beskrives som en inspirerende pionér. Venturekapital til kunnskapsbedrifter og kommersialisering av forskningsresultater er avgjørende for å sikre vekstkraft i økonomien».
Det kunne gått annerledes.
Han forteller at han i ungdommen var litt kjæreste med en av Jonas Gahr Støres søstre.
– Det var et utrolig åpent hjem, sier han, men synes Støre-regjeringen nå gjør det vanskelig for næringslivet.
– Jeg er svært bekymret for at skattebyrdene nå er blitt så store at den tar strupetak på en hel gründergenerasjon. Jeg kan forstå de som flytter ut, selv er jeg for gammel.
Statsminister Jonas Gahr Støre.
Han påpeker at svigerfaren han endte opp med, Fred. Olsen, er like opptatt av innovasjon som han selv, også i en alder av 94 år.
– Jeg beundrer Fred. Han er 94 år, fortsatt svært aktiv og hodet er like klart. Han er flink til å holde seg i form. Han seilte regatta i sommer og plasserte seg jækelig bra.
– Jeg kom inn i det ekteskapet med ingenting. Hvis noen i svigerfamilien spurte: «Hvor mye penger har du med deg inn i ekteskapet?» så måtte jeg være ærlig og svare: «Nei, det eneste jeg har er 50.000 kroner i studielån.»
– Hvorfor lurte de på det?
– De ville jo vite hva slags mann som kom inn i huset der, ikke sant. På en måte var jeg eiendomsløs, egentlig definisjonen på en proletar.
«Jeg var nesten død»
Det siste året har han lovet seg selv å ikke klage på noe. Selv om det er fristende. For et år siden fikk han svært alvorlig blodforgiftning, men legene på Diakonhjemmet trodde det var kreft, så de ville ikke gi ham antibiotika selv om han hadde CRP på 470, en indikasjon på ekstrem infeksjon. Isteden punkterte de en abscess i ryggen så væsken rant nedover ryggmargen og delvis lammet bena. Det spredte seg raskt og begynte å lamme alle kroppens viktigste funksjoner.
– Nyre, lever, hjerte, «done».
– Først da jeg var noen millimeter fra å dø, skjønte de det. Da var det antibiotika og blålys klokken to på natten til Ullevål sykehus, rett inn på MR og operert neste morgen.
Så var det rett på isolat med intravenøs antibiotika hver fjerde time døgnet rundt i åtte uker. Deretter fire måneder på Sunnaas sykehus. Legene sa han antagelig aldri ville kunne gå igjen. Han reiser seg og tar tak i krykken.
– Jeg var utrolig glad for at jeg overlevde. Da vi var 17 mann fanget i rullestol på Sunnaas, innførte jeg den vinnermentaliteten jeg hadde lært med venture-kapital i USA: «Vi må heie på hverandre folkens, dette skal vi klare!»
Han brøler ut latteren sin og ser mot Oslofjorden.
– De kalte meg «Burger» som i Hamburger, forteller Nergaard om tiden i USA der han lærte venture kapital-bransjen å kjenne. Amerikanerne klarte ikke å si «Birger».
– Her blir du buet på, ikke sant. Det er ikke noe lurt av meg å vise frem denne leiligheten. Det er ikke det, ikke sant?
– Men ålreit, jeg var pent nødt, jeg klarer nesten ikke å gå. Jeg får skylde på skaden. Jeg var nesten død altså. Det er helt sikkert. Det var veldig nære.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.