Smolt, altså barn og unge-versjonen av oppdrettslaks, trenger skjermede rammer og mye ferskvann i starten. Derfor ales de opp i badekar på land. De forbruker oksygen, spiser pellets, tisser og bæsjer. Derfor lokaliseres disse fabrikkene på steder med god tilgang på ferskvann, men også på steder det er enkelt å bli kvitt avfallet. Typisk: foten av nasjonalparker, innerst i fjorden, små plasser langs kysten.
I Norge finnes nå 230 slike smoltanlegg. I lørdagens Magasinet har DN kartlagt hva vi vet om utslippene fra disse anleggene.
I løpet av de siste 20 årene, så langt de elektroniske arkivene rekker, har en tredjedel av anleggene aldri blitt kontrollert. Blant de som er kontrollert, ble det funnet avvik på ni av ti anlegg. Totalt fant kontrollørene 535 feil på 190 kontroller.
Dette er da snakk om brudd på forurensningsloven eller deres egen utslippstillatelse. Det kan være manglende rutiner for håndtering av slam, bare delvis renseanlegg, eller helt manglende renseanlegg – selv om det var en forurensning for driftstillatelse.
På Urke fiskeoppdrett, ved foten av Sunnmørsalpene, var renseanlegg med filter et premiss for å få tillatelse til å drive smoltproduksjon. Først åtte år senere oppdaget myndighetene at det ikke fantes noe renseanlegg. Forklaringen? Renseanlegget de hadde bestilt var «utdatert». Da var det tilsynelatende greit at avfallet ble sluppet rett i fjorden.
Resultatet ses på undervannsbildene DNs fotograf har tatt. De kan best beskrives som ekle.
Avfallsrør fra smoltfabrikkene legges gjennom terrenget, ut i fjorden, langs bunnen og et stykke ut. Der åpner munningen seg, og avføring, fôrrester og produksjonsvann flommer fritt ut. Der står villfisk i flokk og spiser pellets. Vommen er så full av det gråbrune kraftforet at det tøt ut av munnen på en sei da fotografen klemte rundt magen på den. Rundt på bunnen er det grått og livløst. Steiner og tang er erstattet av brunt mudder.
Smolt og fiskeoppdrett er ikke alene om å forurense sjøen vår. Annen næring, og særlig landbruket, er også en stor kilde. Gjødsel, møkk og fôrrester er biologisk materiale. Dette bruker enorme mengder oksygen, og kveler fjorden sakte. Det ene matfatet er i ferd med å ta livet av det andre. Med økende tetthet i smolt- og oppdrettsanlegg, går utslippene fra å være punktvise, til å flyte over store geografiske områder. Samtidig påpeker flere oppdrettsaktører at de er nøye med å kontrollere havbunnen, og at man ikke kan påvise at forurensningen kommer fra akkurat deres anlegg.
Det er Statsforvalteren som har fått i oppgave å kontrollere smoltanleggene på vegne av Miljødepartementet. Men det er også Statsforvalterens jobb å godkjenne smoltanleggenes søknader om utslippstillatelser, og følge opp klager på disse. Det er kun de sistnevnte oppgavene som må utføres innen en tidsfrist.
På grunn av begrensede ressurser og bemanning ender kontorene derfor opp med å måtte prioritere å godkjenne smoltanleggenes utslippstillatelser, på bekostning av å kontrollere hvorvidt smoltanleggene deretter følger tillatelsen.
Smoltproduksjonen omsatte settefisk til oppdrettsanlegg for 8,2 milliarder kroner i 2022. Dette ble om til en lakse- og ørretproduksjon verdt over 100 milliarder. Skatteinntektene fra næringen er store. Hvordan er det mulig at ikke fiskerinasjonen Norge klarer å ansette nok kontrollører? Og hvorfor får ikke de vi har ordre om å avvente nye utslippstillatelser, før de har kontrollert om de som allerede er gitt, blir fulgt opp? Og hvorfor har ikke Statsforvalterne selv slått alarm?
SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes kommenterer sjokkert DNs funn, og oppsummerer i grunn saken fint:
– Det er mange spørsmål som melder seg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.