Speaker i Representantenes hus, Kevin McCarthy, og president Joe Biden forhandlet frem en avtale om å heve gjeldstaket. Det er en god nyhet, men selve avtalen endrer bare marginalt på de statlige finansene i USA.
Gjeldstak-kompromisset: – Vi får se når avstemningen starter:
Den amerikanske staten går med store underskudd hvert år. Det betyr at den offentlige gjelden øker og øker. De langsiktige prognosene fra Kongressens eget budsjettkontor (CBO) viser at statsfinansene i verdens største økonomi er i en uholdbar trend.
Budsjettunderskuddet vil doble seg fra 5,3 prosent av verdiskapingen (bnp) i 2023 til 11,2 prosent i 2053. De vedvarende underskuddene fører til at gjelden i samme periode også dobler seg, fra 98 til 195 prosent av bruttonasjonalproduktet. Den historiske toppen ble nådd i 1946, med en statsgjeld på 106 prosent av verdiskapingen.
Dette er såkalt «public debt», altså gjeld staten har til resten av verden. Statspapirer eid av sentralbanken og statlige investorer er altså trukket fra i denne beregningen.
Det er altså gjeld hvor finansdepartementet, The Treasury, må betale renter til eksterne investorer. Rentekostnadene er dermed en post på statsbudsjettet som vil vokse kraftig, nærmest uansett rentenivå de neste 30 årene.
Historisk økte netto rentekostnader fra bare 1,2 prosent av bnp i 1962 til en topp i moderne tid på 3,1 prosent i 1992. Årene fra 1985 til og med 1996 var år med høye rentekostnader, på i snitt tre prosent av bnp.
Men så fulgte fire budsjettår med noe som sjeldent som overskudd, fra 1998 til 2001. Da det igjen ble underskudd var det blitt betydelig billigere for The Treasury å låne penger. Fra en snittrente på 8,4 prosent i 1990 falt renten nærmest kontinuerlig til dagens rekordlave nivå på 1,2 prosent.
Den høye inflasjonen har løftet renten på alle løpetider for statsobligasjoner, men mest i den korte enden. I skrivende stund er renten på 4,5 prosent for toårige statsobligasjoner i USA, mens tiåringen har en rente på 3,8 prosent.
Den amerikanske staten må dermed betale mye mer for nye lån samtidig som Finansdepartementet må låne stadig mye mer penger i årene som kommer. Summen av disse to effektene er at budsjettkontoret til Kongressen estimerer at netto rentekostnader vil øke fra dagens anslag på 2,4 prosent til uhørte 7,2 prosent av verdiskapingen i 2053.
Det er klart at denne enorme renteregningen kan reduseres kraftig hvis amerikanske politikere klarer å bli enige om å redusere det årlige budsjettunderskuddet. Reduserte offentlige utgifter eller økte inntekter må til for å få til det.
Det internasjonale pengefondet (IMF) publiserte fredag 26. mai sin årlige artikkel IV-rapport om amerikansk økonomi. Konklusjonen er at budsjettbalansen må bedres med rundt fem prosent av bnp for at gjeldssituasjonen skal komme under kontroll. Det fremstår som mildt sagt vanskelig med det gapet som er mellom offentlige utgifter og inntekter.
Hvis vi ser på utgiftssiden først så plasserer USA seg litt under snittet for de rike landene (advanced economies), ifølge Fiscal Monitor til IMF. I 2023 vil de offentlige utgiftene utgjøre 38,2 prosent av bnp i USA, mot 41,3 prosent i snitt for rike land. IMF anslår at landet vil holde omtrent dette nivået frem til 2028.
For Norge anslår IMF en offentlig utgiftsandel på bare 40,4 prosent, som følge av ekstraordinært høye gass- og oljeinntekter. Snittet for årene 2014–2019 er 48,5.
Den offentlig sektoren i USA er en betydelig andel av landets økonomi. En meget stor og voksende andel av utgiftene er det som CBO kalle faste (mandatory) utgifter. Dette er pensjoner, sosial støtte og helsekostnader. Til sammen er dette nesten tre fjerdedeler av utgiftene. Diskresjonære kostnader, som politikerne kan i større grad endre på, har gått fra å utgjøre 66 prosent på det høyeste i 1968 til bare 28 prosent nå.
Dette betyr at det ikke er mulig å kutte seg ned til budsjettbalanse i USA, med mindre politikerne er villige til å rasere landet sosiale sikkerhetsnett. Men det er neppe heller mulig å øke offentlige inntekter nok til å tette budsjetthullet. Offentlige inntekter ventes å ligge mellom 31 og 32 prosent av bnp i årene fremover, som er på linje med perioden fra 2014 til 2019.
Demokratene er villige til å øke skattene, men vil ikke kutte utgiftene. Republikanerne vil ikke øke skattene, men kutte utgiftene. Polariseringen gjør at de to partiene blokkerer for en løsning. Imens vokser gjeldsberget fra år til år.
Men så lenge resten av verden gjerne låner penger til den amerikanske staten så bare fortsetter denne uholdbare gjeldsøkningen. Spørsmålet er når resten av verden er mettet på amerikansk statsgjeld? Den blir jo ikke akkurat mer attraktiv med årene, når den svulmer opp og det gang på gang skapes uro rundt styringen av de amerikanske statsfinansene.
En tidligere versjon av denne kommentaren ble først publisert i finansredaktør Terje Erikstads ukentlige nyhetsbrev DN Finans, som er eksklusivt for DNs totalabonnenter. Meld deg på for å få de viktigste finansanalysene rett i innboksen hver tirsdag.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.