I DN 23. januar kritiserer Finn Jørgensen forslaget om å heve aldersgrensen for statsansatte fra 70 til 72 år.

Når Jørgensen påpeker lavere produktivitet og kreativitet med alderen, overser han generasjonseffekten. En 70-åring kan ha helt andre kunnskaper, erfaringer og måter å virke på enn 30-åringer. Aldersforskjeller bidrar dermed til mangfold i arbeidslivet.

Jørgensen hevder at en statlig pensjonert 70-åring vil kunne «jobbe ubegrenset» utenfor staten. Men for de fleste yrker finnes intet fungerende arbeidsmarked for folk over 55 år, som sjeldent når opp ved ansettelser. At det skulle være lett å skaffe seg jobb etter passerte 70 år, er utopi.

Ifølge Jørgensen er det krevende for en leder i staten å si opp en saktearbeidende professor eller en fallert direktør som blir sittende som spesialrådgiver med sin gamle sjefslønn. Jeg kan skrive under på at det er mye elendig ledelse i staten. Men problemet med svake ledere og arbeidstagere til besvær løses ikke ved lovregulering av aldersgrenser.

Jørgensen er særlig skeptisk til økt aldersgrense for professorer, som han mener har høy lønn og gode dager. Men professorer og andre i faglige stillinger ved høyere læresteder har ikke alle høy lønn. Mange av dem arbeider godt over 2000 timer i året og tjener mindre enn sine tidligere studenter etter at de uteksaminerte studentene har virket tre-fire år i arbeidslivet.

Å sammenligne professorer med renholdere, blir søkt. Ser Jørgensen på lønn til yrkesaktive med lik utdannelse, vil han finne at for mange fagdisipliner kommer professorene (for ikke å snakke om førsteamanuensene) dårligere ut enn ansatte i næringslivet eller statlige lederstillinger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.