Ett år på overtid er det endelig
klart for EM
i fotball

Ni personlige beretninger om europamesterskapet som
falt ned i hodet på oss.

illustrasjon Bjørn Brochmann
animasjon Hauk Brochmann
presentasjon Anders Stensen

10. juni 2021

Ett år på overtid
er det endelig klart for EM i fotball

Ni personlige beretninger om europamesterskapet som falt ned i hodet på oss.

illustrasjon Bjørn Brochmann
animasjon Hauk Brochmann
presentasjon Anders Stensen

10. juni 2021

Ett år på overtid
er det endelig klart for EM
i fotball

Ni personlige beretninger
om europamesterskapet
som falt ned i hodet på oss.

illustrasjon Bjørn Brochmann
animasjon Hauk Brochmann
presentasjon Anders Stensen

10. juni 2021

Human body, Azure, Blue, Art, Font

Zlatan, min far og jeg

Alt du elsker forsvinner.
Også Zlatan Ibrahimovic.

Jeg var åtte da Malmö FF gikk til Serievinnercupfinalen og møtte Nottingham Forest i 1979 på Olympiastadion i München. Det var et mirakel.

Familien min på farssiden kommer fra Malmö. Jeg vokste ikke opp med faren min. Han bodde der, jeg bodde her. Han fikk en ny familie. Vi hadde ikke telefon hjemme, så jeg snakket med ham fra en telefonkiosk ved plassen bak bygården. 

Jeg forberedte ting vi kunne snakke om. Stablet mynter på telefonkatalogene, gjorde meg klar. Alltid nervøs for noe. At jeg ikke skulle ha noe å si. At han skulle virke sliten. All pipingen som forstyrret og sa fra at jeg måtte legge på mer penger, samtidig som jeg forsøkte å snakke svensk, og skamfullt hørte hvor kaudervelsk den hadde begynt å lyde.

Jeg var redd for at jeg skulle gråte etterpå.

Jeg sto i portalen inn til Oslo-bakgården, der vaktmesterboligen sin inngang lå, og gråt etterpå. For ting ble aldri som jeg hadde tenkt.

Jeg savnet faren min.

Det var en verden som de voksne hadde skapt, som jeg var blitt plassert i. Jeg her, faren min der, i en annen by, et annet land, en annen familie.

Faen, jeg var en soft kid.

Jeg kunne hele finalelaget til Malmö FF på fingrene. Når jeg snakket med faren min, kunne jeg legge ut om venstrebacken Ingemar Erlandsson, eller Staffan Tapper, kapteinen med det stilige navnet, eller det nye stjerneskuddet på høyrekanten, Robert Prytz. 

Jeg kunne alt om alle på det laget, di blåe, selv om jeg bare var åtte. Jeg visste at faren min var MFF-are, så det var jeg òg. Å lære seg navnene, var en måte for et barn å skaffe seg litt mer kontroll over tilværelsen på. 

Jeg kom ikke til å bli mer elsket fordi jeg kjente til spillerne, men det kunne ikke skade, heller. Akkurat som å hinke tilbake fra søppelskuret hver gang jeg hadde vært der, ikke faktisk kom til å forhindre at faren min plutselig skulle dø, men det kunne ikke skade, heller.

Malmö FF tapte finalen i München, mirakelet endte 0-1. (Tapper måtte ut med skade.)

Å se 19-åringen Zlatan Ibrahimovic i dokumentaren «Blådårar 2» komme inn i MFF-garderoben etter å ha blitt solgt til Ajax for rekordbeløpet ni millioner euro, armene hevet over hodet (som jeg husker det), så himmelstormende overbevist om egen storhet. Og å se misnøyen hos kapteinen i det samme laget, Hans Mattisson, som har brukt mye av sesongen etter nedrykket 1999 på å holde sammen kollektivet, noe som ble vanskeligere og vanskeligere med den humørsyke og selvsentrerte Zlatan, så åpenbart med et helt annet talent enn noen av de andre. 

At Zlatan kom fra Malmö, at han var så annerledes enn nettopp en Ingemar Erlandsson, eller Bosse Larsson, for den saks skyld, Malmö FFs kanskje (til da) største gjennom tidene, som var så ufattelig svensk, og som etter fotballen viet seg til et vanlig liv med jobb på kontor (selvfølgelig). Å ha en spiller som kunne gjøre de mest ufattelige finter og mål, men som også kunne opptre ufint og som man alltid måtte være redd for skulle bli utvist.

Jeg kjøpte en t-skjorte i Malmö – med trykket «Jag är zlatanist» – og gikk med den selv om den var rød og rød får frem grisefargen i huden min. Jeg leste biografien, med den vidunderlige slutten, der han er tilbake på Rosengård: «En kvinne i slöja kom fram och ville ta en bild på oss tillsammans och jag log åt henne. Det började samlas folk omkring mig. Det var en saga, och jag var Zlatan Ibrahimovic.»

Til og med reklamen var god på den tiden, den der han – mannen med innvandrerbakgrunnen, han som har hatt sine fiender innen svensk fotball – reklamerer for det svenskeste av det svenske: Volvo, med Zlatan som leser teksten til «Du gamla, du fria».

Men med årene trakk hverdagen og rutinene inn i også Zlatan-eventyret, hvem hadde trodd det? Det ble en serie billig-reklamer, en ustanselig strøm av Qled 8K-flatskjermer i kaldt innredede rom. Han vendte ikke hjem til Malmö FF, som det ble spekulert i, men dro til USA og investerte i en klubb fra Stockholm. Stockholm!

Statuen hans i Malmö ble saget ned.

Og Twitter-kontoen hans fortsatte å fremheve Samsungs flatskjermer fremfor andre.

Frans som var syv år og fikk en hit en sommer med det litt merkelige rimet «Zlatan Ibrahimovic, ich liebe dich» ble tenåring og dukket opp på tv med en sløy reggaelåt som minnet mest om haremsbukser og slak line i parken.

Selv ikke dette i livet ble som jeg hadde tenkt meg. Ikke engang Zlatan.

Så da Zlatan skulle tilbake på landslaget i år, og erklærte i versaler at Gud er tilbake, sukket jeg: Selv Zlatan må bli lei av Zlatan nå.

Men så kom EM nærmere. Pandemien var på vei bort. Sverige var kvalifisert. Og Zlatan var tilbake. 39 år gammel. Jeg tenkte: «Hvem er jeg til å tvile?»

Zlatan gjør comeback i pandemi-EM!

Jeg tenkte: «Jeg tar på meg t-skjorten, selv om den får meg til se ut som en gris.»

Ja vel, så hjalp det ikke at jeg hinket fra søppelskuret, jeg visste jo at det ikke ville gjøre det. Faren min døde plutselig, 48 år gammel.

Men det er mange år siden nå.

Hører du, pappa? Zlatan er tilbake! Sverige vinner EM!

Ja …

En lørdag i regn og nye smittetall kom en pressemelding, så drømmeløs som bare en sånn kan bli. Zlatan pådro seg en kneskade i den fjerde siste kampen i en sesong der laget hans tråler flerfoldige poeng bak lederlaget. Han er ute av EM.

Selvfølgelig er Zlatan ute av EM igjen. Hvordan hadde jeg kunnet tillate meg å tro noe annet?

– jens m. johansson

People in nature, Human body, Sleeve, Happy, Gesture, Interaction, Font, Art

Deutschland, Deutschland
über halvveis

Fra sommereventyr til fimbulvinter. Kan det tyske landslaget endelig tø opp igjen?

Da Tyskland arrangerte fotball-VM i 2006, var det ikke bare landslaget som fikk en ny giv, hele Tyskland ble rebrandet

Plutselig var det ok å vifte med det tyske flagget. Nazi-koblingen fordampet i det strålende sommerværet, og landslaget spilte mer underholdende fotball enn noensinne! Det holdt bare til bronse, men man var på full fart fremover. 

Etter turneringen ble assistenttrener Joachim (Jogi) Löw utpekt som ny hovedtrener etter Jürgen Klinsmann. Åtte år senere kunne han ta VM-pokalen med hjem. Men ironisk nok er det ikke finalen vi husker best, men semifinalen. 7-1 mot vertsnasjonen Brasil. Tyskland trillet ball innenfor Brasils 11-meter mens gråtende barn på tribunen lærte seg at futebol ikke bare er fest, som oftest er det smerte. Vi var også lamslåtte. Dette laget var jo overjordisk!

Og deretter gikk det nedover. I 2018 ble Tyskland slått ut av Sør-Korea i gruppespillet, som ikke engang gikk videre selv. Dagen etter var flaggene borte fra bilspeilene og balkongene. VM var over før det knapt hadde begynt, Löw hadde snytt oss for festen. Men i stedet for å ofre seg selv, ofret han verdensmesterne Jérôme Boateng, Mats Hummels og Thomas Müller. Her skulle det pumpes inn nytt, friskt blod. 

Blodoverføringen feilet, det var mer fornedring igjen: koronahøsten 2020 slo Spania Tyskland 6-0 i Nation's League. Hadde kneipene vært åpne, ville glassene fløyet veggimellom. 

I mars kom endelig beskjeden tyskerne hadde ventet på: Löw trekker seg etter EM. Men før det skal Hummels (32) og Müller (31) få prøve seg igjen, annonserte Löw 19. mai – Boateng (32) var det derimot ikke bruk for. Visjonen er forsvunnet, de gamle hestene blir salet opp til en siste runde i manesjen. 

Derfor er det heller ingen som helt vet hva vi har i vente. Men vi vet at første kamp er mot regjerende verdensmester Frankrike, man skjelver i lederhosene. Gruppe F med Portugal og Ungarn kan se ut som et veikart til skred.

Etter en historisk kald og nedstengt vår, er det ikke mye vi ber om: Bare la oss få se kamper sammen igjen, og bitte, bitte, kom dere videre fra gruppespillet!

– erle marie sørheim

Font

Sparket ut av
Baskerland

Det spanske landslaget skulle spille i Baskerland for første gang siden militærdiktaturet under EM. Uavhengighetskamp og smittevern satte en stopper for det.

«Spørsmålet er ikke hvem som spiller, men hva som står på spill.» Frasen sto skrevet på plakater klistret opp i den baskiske byen Bilbao i fjor. For første gang siden 1967 skulle Spanias landslag, de røde skjortene, spille i Baskerland – på San Mamés stadion i Bilbao. 

Landslaget hadde frem til da vært bannlyst fra den nordlige regionen, som har en turbulent uavhengighetskrig bak seg. Baskerne ville ikke «spanjoliseres» gjennom fotball. Om et lag skulle representere området, skulle det være det baskiske landslaget.

De regionale myndighetene hadde til og med fattet et politisk vedtak som sa at om de røde skjortene skulle spille i Bilbao eller San Sebastian, skulle det være som et besøkende lag utenfra – ikke som landslag. 

Da myndighetene ble bedt om å være vertskap for EM 2020, tok de likevel nølende på seg oppgaven. De hadde regnet seg frem til at fire dager med kamper ville generere 84 millioner euro til regionen. Protestene lot ikke vente på seg, men ble straks stilnet av pandemien. Kampene ble utsatt til 2021. De baskiske uavhengighetsforkjemperne fikk mer tid til å planlegge. 

I februar og mars la de ut på en motstandsturné i Euskal Herria, som uavhengighetsbevegelsen kaller regionen, med et manifest som sa at EM i Bilbao ville fylle opp gatene med spansk politi – «de som systematisk torturerer og fengsler oss». Med seg hadde de plakater som viste ansiktet til det spanske landslagets kaptein, Sergio Ramos, bli kung fu-sparket av Eric Cantonas fotballstøvel.

I april besluttet Uefa å flytte kampene til fra Bilbao til Sevilla i regionen Andalucía, sør i Spania. De baskiske myndighetene kunne nemlig ikke garantere publikum på tribunene under kampene. Uefa krevde minst 30 prosent kapasitet, uansett smittesituasjon. De ville også ha fritak fra munnbind i vip-losjen, noe myndighetene ikke kunne godta. 

«En leker ikke med Baskerland», skrev ungdomsorganisasjonen til Bildu, et radikalt uavhengighetsparti, på Twitter.

– elida høeg

Facial expression, Vertebrate, Jaw, Organism, Sleeve, Mammal, Gesture, Art, Happy, Font

En mulig vinner

Noen mener Danmark kan vinne EM. Til ingens overraskelse er de alle sammen fra Danmark.

En mulig vinner

Noen mener Danmark kan vinne EM. Til ingens overraskelse er de alle sammen fra Danmark.

Tove Ditlevsen, forfatteren av bøker som «Barndommens gate» og «Vilhelms værelse», var av dem som virkelig lengtet. Bort fra det borgerlige, bort fra strukturene som trykket mennesket – og særlig kvinner – ned. 

Romanfigurene hennes slåss for å komme seg ut – fra foreldrenes hjem, fra ekteskapet, fra følelsen av å være en fugl i bur, alt for å kunne fly fritt på himmelen. Den samme Tove Ditlevsen, med egen samlivsspalte i ukebladet Familie Journal på 1960- og 1970-tallet, var derimot ikke sånn. 

Når unge kvinner, trøtte av det ensformige, gledesløse samlivet sitt, skriver til Ditlevsens Brevkasse og spør om de bør bryte ut av ekteskapet, får de gjerne til svar at «livet skal bare holdes ut», «nei, hva skal du leve av?» og andre varianter over samme lest. 

Lengselen finnes i bøkene hennes, virkeligheten ser annerledes ut. Mer pragmatisk, mer realpolitikk.

Sånn er det med det danske fotballandslaget, også. I 1986 ankom de VM i Mexico som outsidere, og lenge så det lekende lett ut: Michael Laudrup danset ballett rundt Uruguay, oksen Preben Elkjær stanget seg gjennom skotske murvegger, Frank Arnesen løp rundt og over og forbi vesttyske backer. Så slo Jesper Olsen en helt umotivert tversoverpasning mot Spania i åttendedelsfinalen, og laget gikk fullstendig i oppløsning. Det endte med et nasjonalt traume: 1-5.

Den danske uskylden døde der. Ta laget som vant EM i 1992, da de ikke engang ble sett på som en mulig outsider: John «Faxe» Jensen, den ene målscoreren i finalen, var kanskje glad i øl, men først og fremst var han glad i å vinne ballen tilbake. Brian Laudrup kunne få en ball til å spille piano, men heller ikke han slurvet i returløpene – og bakerst sto Peter Schmeichel.

Noen, inkludert Pierre-Emile Højbjerg, den knoklete, gjennomtatoverte ballvinneren på den danske midtbanen, sa etter seieren mot England i fjor høst at Danmark er kapable til å vinne EM. Det er naturligvis en ganske dansk ting å si, cocky som de engang er, men samtidig er det kanskje ikke en direkte søkt tanke, heller: Danmark spiller alle kampene sine på hjemmebane i Parken.

Christian Eriksen, Kasper Schmeichel og Yussuf Poulsen har erfaringen, rundt seg har de talentfulle unggutter spredt utover de store europeiske ligaene, samt en håndfull akkurat passe kukete Premier League-midtstoppere av typen som heter Jannik Vestergaard og avgjør på corner i en ekstraomgang. Pluss hele midtbanen til Premier League-klare Brentford.

Det er lenge siden 1986, da Danmark fløy fritt på himmelen og ble grillet av solen. I alle år etterpå har de vært en krysning av Tove Ditlevsens romanfigurer og Tove Ditlevsen selv: Flyr når de kan, løper hjem når de må.

– thomas karlsen

Playing sports, Arm, Vertebrate, Sleeve, Gesture, Art, Cartoon, Happy

Pasningens fødsel

Det er klart for et nytt heftig oppgjør mellom England og Skottland.

Det er som om historien er skrudd 150 år tilbake, til 1871. England og Skottland spilte fire kamper mot hverandre det året, men det skotske laget ble ikke oppfattet som ekte vare. Alle spillerne bodde i London, der kampene ble spilt, og det fantes ingen organisasjon som slo fast at laget representerte Skottland. 

England vant tre av disse kampene, og fnøs av de skotske klagene. De utfordret sine naboer i nord: Møt oss med et lag av skotter hjemmefra – vi vinner uansett.

I november 1872 slo Skottland til på utfordringen. England ble invitert til West of Scotland Cricket Ground, til det som Fifa definerer som historiens første landskamp.

Skottene hadde et problem. Motstanderne deres kom fra eliteskoler, og var på vei inn i den britiske hæren – dette var dronningens gutter, snart skulle de ut i verden og føre imperiet videre. De var velfødde og veltrente. 

Skottene var på sin side arbeidere fra Glasgows fabrikker, som i hverdagen trasket lange dager blant kullos og maskiner. Snittvekten på det engelske laget var rundt 15 kilo mer enn hos skottene, og de var ti centimeter høyere. 

Ut fra dagens spill høres kanskje ikke dette ut som noen stor sak, men i 1872 var fotballen fysisk. Når en spiller mottok ballen, var det forventet at han driblet seg gjennom forsvarerne, ved hjelp av muskler, skuldre, knuffing og litt teknikk. Men med et slikt spill ville ikke de spinkle skottene ha en sjanse. Så hva kunne de gjøre for å vinne kampen?

Sentre, så klart. Skottland spilte ballen i trekanter rundt de engelske spillerne i Glasgow i 1872. De fremsto som et lag, de samarbeidet, inspirert av hvordan de også hadde samarbeidet for å forbedre rettigheter i hverdagen på fabrikkgulvet. De topptrente engelske guttene måtte jobbe mye hardere enn vanlig for å få tak i ballen.

Når England møter Skottland på Wembley 19. juni, er styrkeforholdet mellom de to naboene det samme som 150 år tidligere. England er favoritter. De har gigantiske ressursmessige fortrinn – noe årets forsøk på å etablere en egen superliga er en illustrasjon på. 

Prosjektet gikk i vasken, men seks av ligaens tolv grunnleggere var engelske klubber. Premier League er rikere enn noen annen liga. De skotske topplagene Celtic og Rangers vil aldri bli invitert inn som fast deltager i noen superliga. 

Selv Norges midtstopper, Kristoffer Ajer, har fått beskjed av landslagssjef Ståle Solbakken om å finne seg en ny klubb – og han spiller i Celtic. Har Skottland likevel en sjanse?

Selvsagt.

Kampen i 1872 endte 0-0. Den representerte det store gjennombruddet for pasningsfotballen, en spillestil som allerede hadde blitt praktisert i Glasgow-klubben Queens Park. 

Kampen sparket i gang en epoke med total skotsk dominans. Fram til 1887 vant England bare to av de 15 møtene mellom rivalene. I år lurer spørsmålet om løsrivelse som potensiell inspirasjonskilde, i hvert fall blant deler av de skotske supporterne. 

Og ikke minst: Fotballtaktikken kan fortsatt bli revolusjonert. Som i 1872 vil revolusjonen starte med en enkel pasning.

– marius lien

Human body, Working animal, Head, Hand, Horse, Leg, Organism, Gesture, Art

Skytten og vekten

Frankrike er et land besatt av astrologi, og landslaget er ikke noe unntak.

Den store nyheten rundt «Les Bleus» før EM er naturligvis at Karim Benzema, formspissen fra Real Madrid, er tatt inn i varmen til landslagstrener Didier Deschamps etter seks år i ørkenen.

Spørsmålene er mange. Vil den skandaleombruste veteranen ødelegge harmonien i den regjerende verdensmesterens formidable tropp? Er en revansjelysten Benzema akkurat det et mett landslag trenger? Kan en angriper i Skyttens stjernetegn samarbeide med en trener født i Vekten?

Det siste kan høres søkt ut, men vi snakker om landet der tidligere landslagstrener Raymond Domenech (en vannmann) angivelig utelot Robert Pires (skorpion) før EM i 2008. Vannmenn og skorpioner var dårlig match.

Troen på at det esoteriske ikke står i motsetning til fornuften, men tvert imot utfyller den, har lange tradisjoner i Frankrike. Store, franske politikere på 1900-tallet – som statsministerne Aristide Briand, Raymond Poincaré og Georges Clemenceau – holdt seg med sannsigere. Ja, selv den stoiske general Charles de Gaulle spurte iblant en astrolog i hæren til råds.

Den hemmelighetsfulle president François Mitterrand – en sosialist av høyeste intellektuelle dannelse – skal sågar ha bedt hoffastrologen Élizabeth Teissier utarbeide analyser av sine viktigste ministeres stjernetegn. Det var basert på hennes tolkning av stjernenes plassering at folkeavstemningen om Maastricht-traktaten ble fastsatt til september 1992. Det holdt til knapp seier for Mitterand.

Teissier havnet senere i vanry, ikke minst fordi hun – «blendet» av nettopp vannmannen Raymond Domenech – spådde at Frankrike ville vinne EM i 2008. De røk på hodet ut etter puljespillet.

Spørsmålet vi må stille oss er derfor om astrologien i det hele tatt er egnet til å forklare fotball. Eventuelt kan vi spørre om vekten Deschamps kan få det beste ut av skyttene Benzema og Kylian Mbappé. 

Og før du avviser spørsmålet tvert, vil jeg minne om hva den danske fysikeren og nobelprisvinneren Niels Bohr skal ha svart en skeptisk besøkende som spurte om han – av alle – trodde at hesteskoen han hadde plassert over døren brakte lykke: «Nei, men jeg har hørt at den bringer lykke, selv for dem som ikke tror på den.»

– aslak nore

Organism, Font, Rectangle

Blå er den varmeste fargen

Finlands herrelandslag er endelig klar for EM – 110 år etter at de spilte sin første landslagskamp.

Sommeren 2016 sto jeg på en bensinstasjon midt i Finland og sjekket ut cd-utvalget – en halv hyllemeter omringet av poser med Pantteri-lakris og pastiller med tjæresmak. Blikket mitt landet på en cd av Rauli Sommerjoki. Omslaget var et portrett av ham – mot en dus bakgrunn smilte han mot meg, tynt og trist, med bolleklipp og smale øyne bak tykke brilleglass.

Reisefølget mitt, en utvandret finne, så hva jeg så.

– Det kjekkeste med Finland er at alle får prøvd seg, sa han.

Bare ikke Huuhkajat, landets herrelandslag i fotball. Siden deres første offisielle landslagskamp i 1911 – den gang som Storfyrstedømmet Finland, underlagt Tsar-Russland – har de ikke konkurrert i et eneste internasjonalt mesterskap.

Nærmest kom de i 1997, da annenplassen i VM-kvalifiseringsgruppen røk etter et overtidsselvmål av det spesielt ubehjelpelige slaget av keeper Teuvo Moilanen. 

På laget var også Jari Litmanen – Ajax-legende, den eneste gullklumpen i den finske steinrøysen og en av verdens aller beste fotballspillere som aldri fikk deltatt i et EM eller VM.

Nedgangen fortsatte: Sommeren 2017 lå de på 110. plass på Fifa-rankingen, en historisk bunnotering. I perioden fra høsten 2015 til høsten 2017, vant de én av i alt 19 kamper. 

På sin egen blogg har landslagskaptein og lun eldstemann Tim Sparv skrevet om landslaget bølgedaler, spekket med språk som hinter til at midtbaneveteranen sikter seg inn på en karriere som foredragsholder i motivasjonsbransjen etter endt opphold i hos tabelljumboen AEL i den greske superligaen.

«Det er viktig å huske hva slags utgangspunkt vi hadde og hvor dårlig vi spilte over en lengre periode», skrev Sparv, formodentlig fra under pergolaen sin der nede i Hellas. «Vi ble kritisert og gjort narr av, og det fortjente vi. Det var en smertefull opplevelse for alle involverte.»

Når de nå endelig skal konkurrere i sin første internasjonale turnering, er det fristende å trekke inn det nye, multikulturelle Finland som en årsak til prestasjonsløftet. Det er blitt gjort før: Frankrike i 1998, Tyskland i 2014, Belgia i 2016.

Et land som historisk sett har knyttet sin stolthet til å prestere internasjonalt på ishockeybanen, trengte kanskje impulser fra nasjoner med langt sterkere fotballtradisjoner. Man finner fortsatt en Väsäinen, Jaakkola og Lappalainen på landslaget – men også en Hrádecký, O’Shaughnessy og Taylor – andre i troppen har aner fra England, Nederland, Namibia, Marokko, Sierra Leone og USA. Det kommer nok godt med i gruppespillet, i møtet med Belgia, Danmark og Russland. 

«Jeg tror at grupper og lag med mennesker fra ulike bakgrunner og med ulike perspektiver skaper bedre resultater. Det finske landslaget er nok et godt eksempel på det. Vi har både unge og eldre spillere», skrev Sparv – til og med «spillere som snakker svensk».

– ola vikås

Human body, Joint, Sleeve, Gesture, Art

Vintage boikott

Tidenes første fotball-EM var preget av politisk boikott og finale for halvtomme tribuner.

Hvert fjerde år er det EM i fotball. Det første mesterskapet ble arrangert i Frankrike i 1960, men med kun fire nasjoner i sluttspillet. 16 nasjoner deltok i kvalifiseringen, deriblant Norge, som ble slått ut av Østerrike i første runde. Det begynte med et knepent tap på Ullevål i mai 1959, før laget ble utspilt og reiste hjem fra Wien etter å ha tapt 5-2 i september.

Alle disse kampene pågikk mens den kalde krigen var på sitt kaldeste, og de som mener det ikke er mulig å boikotte fotball-VM i Qatar, kan se hen til det som skjedde i kvartfinalene dette året, som ganske enkelt handlet om retten til å delta i sluttspillet i Frankrike.

Frankrike slo ut Østerrike (9-4 over to kamper), Jugoslavia slo ut Portugal (6-3) og Tsjekkoslovakia slo ut Romania (5-0) i flere målrike og til dels dramatiske oppgjør. Men den store dramatikken skjedde utenfor gressteppene. 

I den siste kampen ble Spania trukket mot Sovjetunionen. Spania hadde på denne tiden et av verdens beste landslag, stappfullt med spillere fra Real Madrid, som hadde vunnet den europeiske serievinnercupen for klubblag fire år på rad, hvert eneste år frem til våren 1959. Men det spanske regjeringen nektet laget å reise til Moskva for å spille den første kampen, 

Spania tapte dermed på walkover mot Sovjetunionen og sa fra seg muligheten til å delta, endog som favoritt, i tidenes første EM i fotball.

Boikotten var politisk motivert, men her må det nok skytes inn at det var en grusom fascist, general og diktator Francisco Franco, som sto bak vedtaket, og at det var et annet grusomt diktatur, på den tiden under ledelse av Nikita Khrusjtsjov, som da benyttet anledningen til å demonstrere makt og styrke under det første europamesterskapet i fotball.

Først i semifinalen: Sovjeterne herjet med Tsjekkoslovakia på banen, omtrent på samme måte som de åtte år senere skulle herje med det samme landet under invasjonen, og vant 3-0. I den andre semifinalen lå alt til rette for at vertsnasjonen Frankrike skulle vinne en svært underholdende kamp mot Jugoslavia, men laget klarte å rote vekk en tomålsledelse og slapp inn tre mål på tampen. 4-5.

Finalen ble spilt på Parc des Princes i Paris om kvelden 10. juli. Hvis Frankrike hadde klart å kare seg til finalen, ville det vært fulle tribuner, men med to lag uten støtte eller klang, var det bare 17.000 tilskuere som møtte opp den varme sommerdagen i 1960. Kampen mellom Sovjetunionen og Jugoslavia gikk til ekstraomganger, og det var den 23 år gamle angriperen Viktor Ponedelnik fra svartehavsbyen Rostov som avgjorde kampen med et vakkert hodestøt etter 113 minutter. 

Etter 1960 er det blitt avholdt ytterligere 14 mesterskap. Tyskland og Spania har vunnet tre hver og Frankrike har vunnet to. Sovjetunionen, Italia, Tsjekkoslovakia, Nederland, Danmark, Hellas og Portugal, har vunnet hver sin gang, noe som tydelig viser hvor vekslende jevnt europeisk fotball er og alltid har vært. 

Egentlig skal man se EM-finalen i Europa, om det så er i en folkepark i Regensburg, en bar i Verona, på en pub i Inverness, hjemme i hagen hos venner i Kolding eller, som undertegnede gjorde i 2016, da vi på grunn av dårlige tv-signaler i det leide sommerhuset måtte dra til en «Piknik med døden»-aktig campingplass drevet av noen nederlendere i Pyreneene på grensen til Spania for å se vertsnasjonen Frankrike tape etter en portugisisk scoring helt i slutten av annen ekstraomgang.

På grunn av pandemien må årets finale ses i utenfor det ordentlige Europa, i Norge, som selvsagt ikke er med på moroa. Og det blir en god finale, der Belgia får revansje fra VM-semifinalen i 2018. 

De slår Frankrike 2-1 etter seiersmål av den elegante Youri Tielemans, som treffer den venstre vinkelen med et langskudd fra 22 meter i det 77. minutt.

– lars backe madsen

Fomp!

Lite slår lyden av en perfekt sparket fotball.

Sports equipment, White, Organ, Art, Gesture

Det seneste årets koronarestriksjoner har ført til at jeg har sett pinlig mange fotballkamper på tv. Derfor har jeg har måttet forholde meg til mange slike forestillinger på tomme arenaer uten en lyd fra publikum, eventuelt med «falsk» publikumslyd lagt på fra tidligere kamper. I det minste hørte man ikke rasistiske tilrop fra fansen.

Dette lydmalingsfaget gjennomgikk tilsynelatende en kraftig utvikling gjennom sesongen, fra å være tribunesanger og tilfeldig bakgrunnssurr, til å bli mer situasjonsorientert og fluktuerende for hver kamp. Det var mulig å se for seg en litt bakpå dj eller lydtekniker som sto i kommentatorboksen og hektisk trakk spaker opp og ned ettersom hva som foregikk ute på banen.

Å se på med denne lydeffekten ble riktignok for mye som å bevitne idrett frembragt av kunstig intelligens, så når det var mulig å velge, foretrakk jeg uten pålagt lyd. Inne i denne stillheten var det andre lyder som åpenbarte seg. Kjedelige kamper får en til å lure på hva som egentlig er vitsen med å se på disse overbetalte mannfolkene løpe rundt på en bane. 

Det var litt den følelsen jeg fikk da jeg var på en showkamp på Ullevål mellom Vålerenga og Real Madrid (0-0). Det var totalt utsolgt, men uten virkelige legacy fans til stede og uten reell betydning, så mens kampen pågikk var det taust som i graven på stadion. Man kunne høre Luka Modric og Gareth Bale fjerte der ute på gressmatten.

Publikumsløse kamper gjør at man hører andre typer lyder. Som for eksempel da Erling Braut Haaland bommet på mål i en Bundesliga-kamp og den lodne stadionmikrofonen fanget opp hans saftige jærske gloser. Man får også føling for hvor global sporten er – det kommuniseres innad i lagene på utallige språk. 

Stillheten gir også en fin påminnelse om at fotballkamper er krigføring med andre midler, for når det kommer noen stygge taklinger, hører man spillerne vri seg i forferdelige smerter på en helt ny måte. Det ér faktisk en kamp.

Men det deiligste med publikumsfrie kamper har vært å høre på selve ballen. Her har oppmikkingsteknikken kommet langt. Det deilige fompet hver gang noen sparker godt til ballen, det gode klasket man noen ganger også hører i gode lydproduksjoner fra tennisbanen, gir sensoriske assosiasjoner til en fersk, fleskete og alkoholsterk pinot noir fra Den nye verden. 

Det er bare så tilfredsstillende, så satisfying, når man hører læret spise seg inn i vristen når de treffer perfekt, med den fete lyden som fra en organisk hiphop-beat. Og det synger virkelig i metallet når noen treffer tverrliggeren. På med headsettet!

– audun vinger

Error
Cannot GET /widget/feature/footer/v1